Du anser dem for å være beruset, skjønt de ikke er beruset, men den Elskede har løftet sløret fra Sitt åsyn. De skuet en ømtålig ting hvorved unge hjerter ble berøvet, og nippet til en vin hvorpå de kastet fra seg all skam. Min venn, om du så livets beger da det ble sendt omkring, ville du forlatt familien og tatt vinhuset til hjem.

Til munnskjenken ville du overlatt sjelen i det han nærmet seg med vinen, takknemlig for at du omsider ble vinmakerens nabo. Du som skjenker vinen, vær snill å la meg drikke. Gi meg den å drikke, for hjertet holder ikke ut. Kom med den, fersk og rødlig – den som gjør natten til dag.

Kom med den, ren og hemmelig, kom med den, blandet i det åpne. Den er mitt underhold og min sjel, ved den har fornuften funnet lys. For kroppen er den føde, for den er kroppen et slør. Tidligere lot du meg drikke små glass av den. Tror du jeg i dag tar til takke med store glass fra deg?

Jeg nøyer meg ikke med annet enn at jeg får tømme de store hav. Derpå vet jeg ikke om jeg vil slukke tørsten, eller smake døden. Asketenes muntre sanger, fortell meg om ham som besøkte og forsvant, og etterlot et lys i hjertet og en flamme i kroppen.

Ved østavinden, syng for min ånd og hold sjelen i fangenskap! Kanskje den i sannhet vil innse at flukten er til Gud. Ved Ham forgår den og bringes til live, og ser det værende som en refleksjon. Den ser himmellegemene kretse – og hos Gud er det endelige hvilested.