Eng
Norv
Til den Elskedes ihukommelse drakk vi en vin, som vi beruset oss i før vindruen ble skapt. Fullmånen er for den et beger og den selv er en sol som nymånen roterer; hvor mang en stjerne kommer ikke til syne når den blandes!
Var det ikke for dens duft, ville jeg ikke blitt ledet til vinhuset, og var det ikke for dens utstråling, ville jeg aldri kunne forestille meg den. Tiden har ikke etterlatt seg annet enn et glimt av den, som om dens hemmelighet var skjult i de vises hjerter. De sier til meg:
«Beskriv den, for du kjenner godt til dens sanne karakter.» – Ja visst, om dens egenskaper er jeg vel vitende: Klarhet, ikke vann; subtilitet, ikke luft; lys, ikke ild; og sjel, men ikke kropp. Dens væren gikk forut for alle tings tilblivelse – evigvarende; ingen form finnes der og ingen mønster. Over seg selv bør han gråte hvis liv er forspilt, uten at han har hatt lodd og del i den.
