Eng
Norv
Under følger talen til Iman Najeeb ur Rehman som ble holdt under markeringen mot krenkelse fredag 21. september på Youngstorget.
Profetens (fred være med ham) karakter
Et av de viktigste aspektene for alle menneskesamfunn er sosialt samspill og mellommenneskelig kontakt. Denne kontakten resulterer i nye relasjoner mellom mennesker. God karakter eller god moral dreier seg om å leve opp til sin del av ansvaret i forhold til disse relasjonene på en best mulig måte. Videre er det flere stadier av denne ansvarsbevisstheten. Noen begrenser det moralske ansvaret til sin egen familie, noen mener det er kun fedrelandet som fortjener vedkommendes godhet, andre nøyer seg kun med å tilfredsstille sine egne lyster og vokte sine personlige interesser.
Men verdenshistorien har også vært vitne til en nobel personlighet som anså hele menneskesamfunnet som én enhet, én familie og én stamme. Den som tildelte Adams barn deres gyldige og naturlige rettigheter uavhengig av deres hudfarge eller etnisitet. I hans øyne hadde skillet mellom araber og ikke-araber, mørk hud og lys hud aldri vært av betydning. Denne edle, hellige og elskede personligheten er profeten Muhammad (fred være med ham).
Det som gjorde mest inntrykk på folk flest i profetens hele liv, var hans gode karakter og utmerket sosiale måtehold. Det er med henvisning til dette at Koranen fastslår profetens makeløs suksess som et resultat av hans mildhet:
Ved en nåde fra Gud var du mild mot dem. Hadde du vært streng og hardhjertet, ville de skilt lag med deg (kapittel 3, vers 159).
Dette og flere andre vers i Koranen understreker det faktum at nestekjærlighet, barmhjertighet, overbærenhet, tilgivelse og godhet var kjernen i profeten Muhammads (fred være med ham) hele liv. Både før og etter at han erklærte seg som profet, ser vi i hans personlighet god moral og vakker karakter på sitt beste.
Hans kjære kone Khadija al-Kubra (måtte Allah være til lags med henne) sa om han: profeten viste alltid sympati til de fattige, trengende og hjelpeløse, viste omsorg mot de veifarene, hjalp enkene og de svake, og støttet dem økonomisk, selv før han erklærte seg som profet (al-Bukhari).
Man kan få et glimt av den usedvanlige barmhjertigheten og kjærligheten han hadde i sitt hjerte for andre, ved å reflektere over hans definisjon av religionen som «velgjørenhet mot andre» når han sa: الدین النصحیۃ.
Det var på bakgrunn av dette enestående ønske om andres velgjørenhet at profeten (fred være med ham) alltid var dypt urolig og engstelig for de som ikke godtok Allahs budskap. Koranen gjengir dette på følgende måte:
Skulle da du sløse bort ditt liv i sorgens ettertrykk hvis de ikke skulle anta troen på dette (Allahs) ord? (18:6)
Det er selvsagt ikke mulig å ta for seg alle detaljene ved hans liv, og det er heller ikke hensiktsmessig i denne korte anledningen. Jeg presenterer imidlertid et par eksempler om hans tiltrekkende karakter og vidunderlige moral.
Moderne samfunn er dessverre vitne til rasisme, mobbing, krenkelse, undertrykking og hat. Dette kan fås bukt med ved å følge profetens fotspor. Ærverdige, elskede profeten (fred være med ham) pleide å si:
Høy moral er ikke å vise godhet mot den som viser godhet mot deg, og gjøre ondt mot den som gjør ondt mot deg. Tvert imot, god moral er å vise godhet mot enhver person uavhengig av vedkommendes oppførsel mot deg.
Derfor beskrev han fromhet og rettskaffenhet som god karakter, dvs velgjørenhet mot andre. Han sa:
البر حسن الخلق Rettskaffenhet er god karakter. (al-Nawawi: 60)
I en annen beretning sier han: En som har mest fullkommen tro blant muslimer er den som har vakrest karakter.
Ikke bare det men han ønsket å se denne gode karakteren og oppførselen dominerende i hele samfunnet. Han sa: Ingen av dere tror før han ønsker for andre det han ønsker for seg selv. (al-Nawawi: s. 32)
Det er på grunn av denne eksemplariske moralen av profeten Koranen bekrefter:
وانک لعلی خلق عظیم Og visselig, du har en høy karakter. (68:4)
Avslutningsvis vil jeg si at vi som religiøse mennesker erkjenner at det finnes religiøs ekstremisme, men i dag ser vi dessverre at sekulære krefter i samfunnet ikke viser den samme selvinnsikten. Vi innrømmer at misbruk av religion er en realitet, men vil ikke-religiøse krefter innrømme at de også har ekstremister blant dem?
Samfunnet i dag erkjenner at rasisme er krenkende. Men hvorfor vil man ikke erkjenne at krenkelse baserte på etnisitet er langt mindre krenkende enn meningsløse hån mot vår religion?
Et samfunn der ingenting er hellig, er ikke til fordel for noen, verken minoriteten eller majoriteten. Retten til å ytre, si sin mening, kritisere og være uenig er ikke ensbetydende med å krenke andre.
[Avsluttet med bønn].
