Hvis man underviser en klasse med både kvinnelige og mannlige ungdommer som har muslimske bakgrunn. Ville det ha vært akseptabelt å undervise dem, selv om en eller to av dem er voksne og ikke bruker hijab?
Svar:
Walaikum assalam
Jeg håper du er ved din beste helse og ved godt mot.
Dette følger avgjørelsen av å beordre det gode og forby det onde. Den essensielle årsaken til å beordre det gode og forby det onde er å øke det gode og redusere det gale.
Slik må det gjøres etter klartenkning og nøye vurdering av situasjonen og av mulige utfall. Til man er sikker på at ens ord eller handlinger er til nytte (i det minste bekrefte sannheten , selv om den ikke blir hørt) og uten skade, bør man ikke handle. De lærde trekker dette frem fra profetens ord (Allah velsigne han og gi han fred): "Den som tror på Allah og den siste dagen, la han si hva som er godt, eller være i stillhet". [Bukhari og Muslim]
Imam Nawawi (måtte Allah være tilfreds med ham ) sa;
Enhver lovlig ansvarlig person burde avstå fra å si noe unntatt fra når det er en klar nytte av å snakke. Når det å snakke og ikke å snakke er til like stor nytte, er det sunna å være i stillhet, for tillatt tale leder med letthet til det som er ulovlig og provoserende, noe som faktisk skjer det meste av tida og det er ingen erstatning for sikkerhet. Profeten (fred være med ham) sa:
"Den som tror på Allah og den siste dagen, la han si hva som er godt, eller være i stillhet".
Denne Hadith , hvis autentitet er samstemmig med Bukhari og Muslim, er en eksplisitt lovlig tekst som indikerer at en person ikke bør tale hvis det han skal si ikke er noe godt, altså at dets nytte er klar og tydelig for han.. Når det er tvil om at det er en fordel av å tale bør man ikke si noe som helst. Imam Shafi (måtte Allah være tilfreds med ham ) sa: "man bør først tenke over saken, og er man tjent med å tale, taler man, men hvis man tviler, er man i stillhet til nytteverdien er åpenbar. [Nawawi, al-Adhkar som oversatt av Shaykh Nuh Keller, Reliance of the Traveller, r.1.1]
De viktigste av reglene som påbyr det gode og forbyr det onde
- Å påby det gode og forby det onde er en av de viktigste islamske plikter. Profeten (Allah velsigne han og gi han fred) advarte oss "påby det gode og forby det onde eller Allah vil la de verste blant dere styre de beste blant dere, og de beste vil fortrenge Allah og bli forlatt i uvisshet".
- Lærde tror at det å påby det gode og forby det onde er obligatorisk dersom man tror at personen vil lytte.
- Hvis en derimot tror at personen ikke vil lytte, er det anbefalt.
- Men derimot, hvis større skade eller en forverring av situasjonen fryktes , vil det være bedre (selv obligatorisk i noen tilfeller) å ikke si noe, fordi man lovlig velger den minste av to onde.
- Det ville være obligatorisk derimot, å hate det onde i ens hjerte.
- Med dette, hvis det pågår i ens nærvær (noe sånt som å høre på ulovlig tale) ville det vært obligatorisk å dra hvis det å stoppe (for eksempel å diskrè bytte tema) samtalen ikke er mulig. Likeså, hvis en søster ikke er dekt ordentlig, kan en ikke tillate seg selv å se på hennes hår eller lemmer. Likeledes hvis en bror har på seg veldig trange bukser kan man ikke se på (det veldig trange) området mellom navlen og knærne.
- Sayyidi Abd al-Ghani al-Nabulsi (måtte Allah være tilfreds med ham) advarer at den generelle profetiske i å påby det gode og forby det onde er å gjøre dette på en diskrè, ikke-spesifikk måte, for å skåne dens ære og følelser, som gjør galt, så mye som mulig.
[fra Sharh al-Tariqa al-Muhammadiyya, Sayyidi Abd al-Ghani al-Nabulsi; Radd al-Muhtar, Allama Ibn Abidin; al-Hadhr wa'l Ibaha, Shaykh Khalil al-Nahlawi]
Waleikum assalam
Oversatt av Azim Qureshi, kilde: sunnipath.com