I Allahs navn, den mest Barmhjertige, Nåderike.

Takk for din henvendelse.

Svaret på spørsmålet ditt har to aspekter. Det ene gjelder synging uten instrumenter (ghina), og det andre instrumenter (mazamir og/eller ma’adhif) eller musikk. Blant de lærde er det uenigheter om begge.

Synging uten instrumenter
De fleste rettslærde (fuqaha) ved de fire lovskolene, inklusive de fire imamene, er enige om at ghina er tillatt. Forutsetningen er at dens innhold er tillatt i islam, for eksempel lovprisning av Allah, hyllest til vår kjære profet (fred være med ham), hans følgesvenner, de lærde, osv. Sanger eller poesi som har et innhold hvis strider med sharias lære, for eksempel shirk (avgudsdyrkelse), løgn, ting som vekker erotiske følelser, prising av kvinner og alkohol osv., er sterkt mislikte (makruh tahrimi) i følge de fire imamene. I noen av deres tekster er ordet haram brukt. Med dette menes det haram som er dhanni eller ijtihadi (analogisk) og ikke qat’i. (Haram dhanni er samme som makruh tahrimi (sterkt mislikt). Makruh tahrimi betyr noe som ikke er eksplisitt haram men som er ganske nær haram).

Det er for øvrig noen lærde som sier synging er forbudt helt ubetinget. Shaykh Abdul Haq Muhaddis Dehlawi motsier dette og begrunner det med at det ikke finnes noe bevis for at ghina i sin helhet er haram, slik tilfelle er for alkohol og utroskap eksemplesvis. (Ashe’ah al-Lama’at (urdu), bind 2, s. 668, Farid Book Stall Lahore)

Hadrat Shaykh Nizam al-Din Awliya (måtte Allah være tilfreds med ham) sier at god poesi har en positiv effekt. Alt som høres i form av prosa har mer effekt hvis det blir uttrykt som poesi. En av hans disipler sa: «jeg blir ikke berørt så mye av andre ting som av sama’ (det å høre på sanger).» Shaykh Nizam al-Din Awliya sa at det er den gode sansen av sufiene som setter fyr (har så dyp påvirkning). Hva hadde livet vært uten det? Det hadde vært smakløst. (Fawaid al-Fuad, s. 219)

Musikk og musikalske instrumenter
Ifølge utallige hadither er det forbudt å spille eller høre musikk. Det finnes noen unntak. På en vielsesseremoni, vigselsfest og på eid-dagene er det tillatt å anvende litt musikk. Også i disse tilfellene, mener Allama Saeedi med henvisning til  Shams al-Din Sarkhasi og Badr al-Din ‘Aini, at det kun er daff (tromme) som er tillatt. Ingen andre instrumenter kan brukes. (Sharh Sahih Muslim, 2/685-86)

Det er noen ulama som mener at når det først er lov til å bruke daff på de ovennevnte begivenhetene, så må det også være greit å kunne spille og høre litt på musikk ellers. Dette er feilaktig tankegang, sier Allama Saeedi. Først og fremst fordi det er forbudt å bruke musikalske instrumenter, inklusive daff, ifløge flere pålitelige hadith-tekster. For det andre kommer det klart frem i hadither at denne tillatelsen er tilknyttet de spesielle begivenhetene. Også sahabah (profetens følgesvenner) var av samme oppfatning. (Se for eksempel Ibn Humam, Fath al-Qadeer, 6/486, Ibn Nujaim, Albahr al-Raiq, 7/88, Ibn Abideen Shami, Radd al-Muhtar, 5/305, Mulla Nizam al-Din, Fatawa Alamgiri (Hindiyyah), 5/351)

Aktuelle hadither og tekster av de fire lovskolenes lærde, samt en detaljert avhandling om temaet kan leses i Sharah Sahih Muslim av Allama Ghulam Rasul Saeedi, bind 2, s. 672-703, Farid Book Stall Lahore)

Det er for øvrig noen lærde som ikke ser på musikk, i lik linje med ghina, som forbudt generelt. Ifølge dem er både forbud og påbud avhengig av måten den brukes på. Deres hovedargument går blant annet ut på at alle hadither som gjelder forbudet mot musikalske instrumenter enten ikke er så autentiske at de danner grunnalg for å fastslå at musikk er haram [Ja’far Phulwari, Islam aur mausiqi (islam og musikk), s. 169], eller så etablerer de ikke helt eksplisitt et generelt forbud mot musikk (ibid, s. 178). Hvis disse beretningne var ment til å erklære musikk som haram, hadde profeten (fred være med ham) aldri hørt daff (tromme) selv, som for eksempel på en eid-dag ifølge en hadith både i Sahih Bukhari og Sahih Muslim. Heller ei hadde han (fred være med ham) tillatt det for andre ved disse anledningene.

Konklusjon
De skrift- og rettslærde (ulama og fuqaha) som mener at musikk er forbudt er langt flere enn de som mener det motsatte. Det er noen sufier som tillater litt musikk under sama’ men de setter strenge krav for det til å være tillatt.

Ifølge Shah Muhammad Ja’far Phulwari er det tre forskjellige grupperinger av ulama om dette temaet:

1. Muhaddithin, hadith-ekspertene, som mener musikk er mubah, altså tillatt.
2. Fuqaha, rettslærde. Disse ser stort sett på musikk som haram.
3. Sufiene. Flere av disse mener musikk er tillatt, men de fastsetter strenge krav til dens bruk, for at ingen har mulighet til å misbruke den. (Islam aur Mausiqi, innledning, s. b)

Tatt alle disse synspunktene med i en totalvurdering, er det ikke så vanskelig å konkludere med at det er best å unngå å høre på musikk så godt det lar seg gjøre. Men på den andre siden kommer ikke dette inn under de største syndene, forutsatt at den er fri for alt det forbudte, og at den ikke misbrukes.

Og Allah Ta’ala vet best.

Skrevet av Najeeb-ur-Rehman Naz i samråd med Allama Muhammad Ata-ul-Mustafa.