Hvilken kunnskap er obligatorisk å tilegne?

Spørsmål:

Hva er den beste måten for en muslim, som er interessert i sin religion (men er opptatt med universitetstudier, og har mangel på lærere, eller lærere som har tid), å lære om hans religiøse plikter? Er det obligatorisk for hver eneste religiøs person å lese mange islamske tekster? Er det galt hvis en liker å undersøke bevis/kilder [s. gyldige kjennelser] nærmere, ettersom dette medfører økt overbevisning og høyere ambisjoner?


 

Svar:

bism

Forpliktelsen overfor en moralsk ansvarlig muslim er å bruke sine krefter på å lære seg det som er obligatorisk for ham å vite, og inkluderer: 'aqida (trosetninger), renselse, bønn, faste, kjøp og salg og alt som berører ham på grunn av hans yrke eller virke, som f.eks å være en lege. Hvis han ikke lærer seg dette, er han syndende. Hensikten med å gjøre dette obligatorisk er å få ens tilbedelse og arbeid til å bli gyldige gjennom [s. kunnskapen om] dens bestanddeler og betingelser. Å tilegne seg kunnskap utover dette er en sunnah. Og la det også være sagt at ervervelse av kunnskap om det obligatoriske ikke er begrenset til å lese en tekst eller en bok. Det er mulig at en vil få besvart sine spørsmål om den obligatoriske kunnskapen, som spørsmål om 'aqida eller om en kjennelse som berører ens personlige tilbedelse eller arbeifd. Den beste måten, dog,  å forstå kjennelsene på er å å delta på kunnskapsbaserte fiqh-kurs regelmessig, som undervises av en kvalifisert person.

Alt i alt, er det viktigste å tilegne seg denne obligatoriske kunnskapen slik at det moralsk ansvarlige individet kan være fri for synder, uansett om dette skjer ved å lese en bok, mange bøker eller ved å stille spørsmål. Man blir ikke unnskyldt for dette [s. tilegning av den obligatoriske kunnskapen] ved å si at man er opptatt med [s. sekulære] studier eller noe annet, fordi det er enhver muslims plikt å opphøye Shari'a's befalinger, ved å følge dem med iver og ikke forsømme dem ved å oppta seg med det rent jordlige anliggende. Selv om tjening av sitt daglige levebrød er påkrevd i shari’ah, har saker relatert til det neste livet fortrinn over dette. En bør også være klar over at det ikke er så tidkrevende å tilegne seg denne personlig obligatoriske kunnskapen, spesielt sammenlignet med tiden mange sløser bort på lek og moro. Så la spørsmålsstilleren og andre organisere sin tid og ta fordel av sin ungdomstid til å korrigere sin religion og sitt verdslige anliggende.
 
Hva angår en muslim som liker å sette seg inn bevisene til kjennelser/lover og regler, er ikke dette galt, men snarere en sunnah, fordi det å oppsøke kunnskap om bevisene/kildene er fra Shari'as lære. På denne måten vil den som bryner seg på å lære bevisene, memorere eller feste dem i minne, bli belønnet og nyte velsignelsen av å søke en kunnskap uten like.

Samtidig bør man være oppmerksom på en viktig ting, som de fleste er ubetenksomme på: dessverre er det mange ufaglærte folk som kun har memorert noen bevis og ser på seg selv som lærde av sin tid, og tillegger seg selv titler som herskere og dommere av fiqh - en fiqh som vår relgions imamer, med deres kunnskap, har forskjønnet denne verdenen med og brakt prakt i livet etter døden. Så begynner da denne personen å avvise det de sier samt de kjennelser som de har utledet fra lovens tekster og dens reguleringer. Han er avvisende i den grad at han ikke lenger besitter noen adab, som man erfarer er tilfelle med svært mange. Så når dette forekommer, fører denne veien til hva som var ment å være sunnah til det forbudte (haram). For det er ikke tillatt for en ukvalifisert person å fordømme lærde i hva som er utledet fra ijtihad og forskning. Det er ikke anledning for selv de lærde å fordømme andre lærde i saker hvor det foreligger en genuin meningsforskjell.

Kilde: www.sunnipath.com

Oversatt av Ayesha Iqbal

Spørsmål & svar

  • Siste svar
  • Mest leste
  • Høyest rangert

See all..

See all..

See all..

София plus.google.com/102831918332158008841 EMSIEN-3