Ijtihad og Mujtahid

Øygruppen Trinidad er underlagt britisk administrasjon og britisk lov. De som vil jobbe i en offentlig institusjon i dette landet er nødt til å være kvalifisert i og ha kjennskap til britisk lov, avhengig av stillingen han besetter. For eksempel, om noen vil tiltre en stilling som politikonstabel, vil han være nødt til å ha studert hele eller deler av kriminallovgivningen før han kan starte i sin stilling. Derfor kan en politikonstabel i landet si at han har kunnskap om loven han håndhever. Men, er det likevel mulig å anta at vedkommende på grunn av en slik kunnskap også er kvalifisert for en stilling som dommer, eller en justisminister? Hvis en sersjant var en advokats likemann ville vi ikke hatt behov for å ha en juridisk fakultet eller slike universiteter generelt.

Ingen kan gis retten til å tolke slik jus, som er i en konstant forandring og blir revidert og forandret fra dag til dag, så sant han ikke er en ferdig utdannet jurist, eller faktisk, så sant han ikke har fullført og mestrer ennå høyere studier innen rettsfilosofi, rettshistorie, rettsosiologi, og kan virkelig hevde seg i samme nivå som professorer og doktorer i emnet. Så, hvor ynkelig det er, når folk kan prestere å hevde at ijtihad (dvs. tolkning av Guds åpenbarte lov og deduseringen av nye lover fra dette) kan bli gjort av en vilkårlig X, Y, Z. En hårreisende antakelse som sannsynligvis bare kan komme fra de som har liten respekt for Gud og Hans Lov!

Definisjon

Ordet ijtihad stammer fra dets basisord JHD (utt: jahada), og betyr ”streve med full anstrengelse”. I islamsk rettsterminologi betegner dette forsøket på å velge, i lys av Koranen og sunnah, mellom to eller flere forskjellige lovtolkninger, og det å dedusere fra Koranen og profetens sunnah nye lover til nye situasjoner. En som utfører ijtihad kalles en mujtahid.

Mujtahids kvalifikasjoner

De lærde i islam har nedtegnet, i lys av Koranen og profetens (fred være med ham) sunnah, en del kvalifikasjoner som en person er nødt til å ha for å utøve ijtihad og bli akseptert som en mujtahid. Allama Shah Waliullah av Delhi (måtte Allah velsigne ham) har skrevet om disse kvalifikasjonene på en detaljert måte i den kjente boken Hujjaatullah al-baligha. Jeg vil her oppsummere innholdet i boka slik at det er til nytte for de av våre brødre og søstre som er misledet til å tro at de kan påta seg rollen som en mujtahid.

La de som har fått det for seg at de kan påta seg rollen som en mujtahid helt uten videre, og som fordømmer det store arbeidet som Imamene har gjort for oss simpelthen fordi de ikke klarer å akseptere at disse virkelig systematiserte og kodifiserte de islamske vitenskapene, ta en liten pause og betrakte følgende; kvalifikasjonene som de lærde mener at en mujtahid som et minimum må ha:

 

  1. Han skal være en ekspert i arabisk språk, arabisk litteratur og filologi, slik at han kan avgjøre på fullstendig vis mellom forskjellige betydninger av et og samme ord.
  2. Han skal være av en høy kaliber hva kunnskap i Koranen angår, og studium av denne skal være så intensiv og uttømmende at når han presenteres med et problem så er han i stand til å se for seg hele Koranens innhold og alle relevante vers.
  3. Han skal ha tradisjonene til profeten (fred være med ham), hadither, memorisert, slik at når han skal dedusere løsningen på et problem er han kapabel til å ha alle relevante hadither, selv de som er indirekte relevante, foran seg på en krystallklar og tydelig måte slik at disse veileder hans tankeprosess på korrekt og uttømmende vis.
  4. Videre skal han være en ekspert i de disipliner som omhandler historisk kritikk, riwayat, og logisk kritikk, dirayat, slik at han kan se den fulle verdien og betydningen av forskjellige hadither ved studiet av disse i forhold til en gitt problemstilling.
  5. Sist, men ikke minst, må han være ydmyk, en from islamsk skikkelse med et hjerte fylt av det Koranen referer som ”gudfryktighet”.

Så, mine venner, hvis en person hevder å være en mujtahid, men som ikke engang besitter en tiendedel av disse kvalifikasjonene, hva annet kan vi kalle han for om ikke en som famler i blinde?

Allama Shah Waliullah av Delhi, en anerkjent tenker, teolog og jurist, respektert for sin kunnskap av både arabiske og ikke-arabiske lærde, hadde faktisk alle slike kvalifikasjoner. Men hans ydmykhet og definitivt gudfryktighet resulterte i at han aldri påtok seg tittelen mujtahid, men fortsatte å være en som følger, en muttabi, av Imam Abu Hanifas lovskole og henviste andre til det samme. Lovskolen har gjennom århundrer veiledet muslimske stater, og har blitt utviklet, revidert og raffinert til et perfekt system.

Qaladah og Taqleed

Qaladah og taqleed er to relaterte arabiske termer. Ordet Qaladah betyr ”et tau eller en kjede som er festet til noens nakke slik at denne følges”. Taqleed henviser til selve handlingen av å følge. Som et religiøst begrep kan det forstås som at ”Allahs tjenere sammenkoblet på grunn av deres felles lydighet ovenfor Allah, og som mottar Allahs lov gjennom en viss kjede (av personer)”.

Det betyr altså at når noen sier at de er muqallid av, eller gjør taqleed til, Imam Abu Hanifa, så er de å forstå at de er følgere av Allahs lov gjennom den kjeden (av personer) som går gjennom Imam Abu Hanifa helt tilbake til profeten Mohammad (fred være med ham). Det betyr altså ikke at han følger Imam Abu Hanifa sin lov. Absolutt ikke. Den islamske loven er kun gitt oss av Allah og forståelsen er blitt lært oss av profeten Mohammad (fred være med ham). Tolkningene av dette er gitt av profetens følgesvenner, mens Hanafi-lovskolen representerer systematiseringen av disse etter Hanafi-metoden. Arbeidet til en lærd, en alim, eller en mufti er å erverve kunnskapen gjennom en slik kjede og at folket veiledes i forhold til dette.

Hva bør jeg gjøre om noen i dag spør meg et spørsmål som krever svar fra den islamske loven? Jeg har i det minste ingen mulighet til å gi ham et svar i forhold til mitt eget forgodt befinnende, dagshumør eller det jeg anser for å være fornuftig. Min rolle, i all sin enkelthet, går kun ut på å viderebringe den lov som Allah har gitt, samt å veilede mennesker på basis av denne åpenbarte Veiledningen. Selv en slik funksjon krever at jeg innehar en viss autoritet og visse kvalifikasjoner:

 

  1. Om jeg blir spurt om et spørsmål som kan relateres til et vers ifra Koranen, så kan jeg svare på dette siden jeg har autoritet til dette gjennom en uavbrutt kjede (av lærde) helt tilbake til profeten (fred være med ham).
  2. Hvis noen spør meg om et problem som kan relateres til koransk eksegese, tafsir, eller til de vitenskaper som kan relateres til hadither, så har jeg også her autoritet gjennom en uavbrutt kjede sporbart tilbake til profeten (fred være med ham)
  3. På liknende måte, hvis jeg blir spurt om et problem som relaterer seg til den islamske lov slik det er formulert i Hanafi, Maliki, Shafi’i eller Hanbali lovskole kan jeg svare på dette med den myndighet jeg har gjennom en uavbrutt kjede løpende gjennom de fire imamer helt tilbake til profeten (fred være med ham).

Hele mitt liv, min karakter og livene til mine lærere som jeg har ervervet min kunnskap om islamsk lov gjennom, er tilgjengelig for granskning. De lover og regler jeg bringer til dere er i realiteten ikke fra meg. Det er loven slik det er sendt ned av Allah gjennom profeten (fred være med ham). I islamsk rettvitenskap, kjenner jeg til alle deler av loven slik de er formulert i de store hanafi verkene Al-Hidaya, Fath al-Qadeer, Durr al-Mukhtar eller Radd al-Muhtar.

Hvilke betydning har disse verkene i islamsk rettsvitenskap, fiqh? De er håndbøker hvor Allahs lov er utbrodert på en detaljert måte slik profeten (fred være med ham) opprinnelig fortalte og formulerte det ovenfor mennesket. De er kompendier og verk som gir et ferdig utledet og klart svar på de problemer vi måtte ha.

Argumentet så langt…

Selv om dette forlenger diskusjonen vil jeg reiterere det argumentet jeg har presentert så langt:

 

  1. Den hellige Koranen er den primære referanse på islamsk lov. Forklaringen og redegjørelsen for hva Koranen lærer oss kalles ilm al-tafsir (disiplinen om eksegese). Det finnes utallige slike verk og bøker hvorav de mest kjente klassiske verk er Tafsir Tabari, Tafsir Baidawi, Tafsir Kashshaf og Tafsir Ma’alim al-Tanzeel.
  2. Forklaringen og den detaljerte redegjørelsen for Koranens lære slik det har kommet til oss gjennom profeten (fred være med ham), gjennom det han sa og hans handlinger, blir den andre primærkilden til islamsk kunnskap. Disiplinen som omhandler denne omfattende litteraturen kalles ilm al-hadith (vitenskapen om hadith). Det er mange slike verk som har samlet profetens tradisjoner. De mest kjente klassiske verk av disse er Sahih Bukhari, Sahih Muslim, Abu Da’wud, Tirmidhi, Ibn Majah, Imam Maliks Muwatta, Imam Abu Hanifas Musnad, Imam Ahmads Musnad. Det er flere kompendier hvor tradisjonene har blitt arrangert alfabetisk som Kanz al-Ummal og Bihar al-Anwar. Det er også kompileringer hvor hadithene er ordnet på en tredje måte slik som Ma’ani al-Asar.
  3. Disiplinen som omhandler biografiene til de som har relatert (berettet) tradisjonene, eller hadithene, slik at disse kan vurderes, er kjent som vitenskapen til asma al-rijal. Her finnes det mange klassiske verk og Imam ibn Hajar al-Asqalani sin Tahdhib al-Tahdhib er den mest kjente av disse og er uunnværlig for enhver student av hadith.
  4. Vitenskapen som omhandler graderingen av hadithene (i sahih, hasan, gharib, ahad, mutawatir osv) kalles usul al-hadith.
  5. Vitenskapen som omhandler prinsippene til Koranen og hadithene er kjent som usul al-fiqh (lovens røtter/kilder), og det er flere klassiske verk og kommenterende verk på emnet.
  6. Når lover blir utledet og dedusert ifra Koranen og hadith i henhold til reglene stipulert i usul al-fiqh, og de blir arrangert og systematisert som en lovtekst kalles denne disiplinen ilm al-fiqh (rettsvitenskap). Det er utallige klassiske verk og flere håndbøker på dette.

Hva er poenget med å nevne alt dette? Poenget med å nevne disse klassifiseringene er simpelthen å gi de naive brødre og søstre som blir villedet og kastet uti forvirring om de islamske lovskoler av noen samvittighetsløse mennesker. Disse søker etter å etablere deres egen myndighet og lederskap, hevde seg, og resultatet er intet annet enn forvirring og uro i rekkene. Noen av disse har deres egne sekteriske agendaer som drivende faktorer. Mange av dem er kunnskapløse hva angår de islamske vitenskaper og den beste måten de etablerer lederskap for seg er å avfeie betydningen av alle disse detaljerte og intrikate disiplinene. Noen av dem er så samvittighetsløse at de attribuerer imamene med falske motiver, de kaller dem ”guder ved siden av Allah”. De anklager på kriminelt vis majoriteten av muslimer som følger en lovskole for shirk og polyteisme. Selv en blind man kan se hvor langt disse individene har gått! Selv det minst intelligente mennesket kan innse at disse bedriver bedrag med deres ytringer og standpunkter. Enhver ordinær muslim kan innse at:

 

  1. Når Koranens ekseget arbeider med vers fra hellige Koranen i forhold til lingvistiske og grammatiske prinsipper og i lys av tradisjoner fra profeten (fred være med ham), så gjør han intet annet enn å følge Koranens bud som sier: ”Vil de da ikke tenke over Koranen?” (47:24)
  2. Når en som er lærd i hadith, en muhaddith, gjør anstrengelser for å forstå profetens (fred være med ham) ord og handlinger nedtegnet i hadithene, så er dette i henhold til det koranske verset som sier: ”Han som adlyder Apostelen, adlyder Allah.” (4:80)
  3. Når en lærd i asma al-rijal arbeider med å eksaminere og granske påliteligheten til hadithenes fortellere, en rawi, så er dette i henhold til det koranske prinsippet om å ikke akseptere en beretning uten omfattende undersøkelser. (49:6)
  4. Når den lærde anvender vitenskapen til usool al-hadith til å gradere og vurdere tradisjonene og for å sette opp kategoriene fard, sunnah, mustahab, tillat, ikke-tillatt, delvis tillat osv for praktiske problemer, er dette med basis i den koranske befalingen: ”Og det Sendebudet gir dere, ta det, og det som han forbyr, avstå fra det.” (59:7)
  5. Når den lærde i usul al-fiqh etablerer prinsippene i den islamske loven for å kunne elaborere rundt de praktiske problemstillinger i religionen, så er dette i hensyn til pålegget fra Koranen:
    ”Men hvorfor drar det ikke ut en del fra hver gruppe for å erverve seg kunnskap i religionen…” (9:122)
  6. Når de imamene av fiqh systematiserer de religiøse påleggene i islam i lys av usool al-fiqh, så utfører de Koranens befaling, slik verset sitert ovenfor fortsetter:
    ”…og for at de kan advare sitt folk når de vender tilbake til dem, så de dermed kan være på vakt!” (9:122)

De imamene er kun med på å fortsette kallet til den hellige profeten (fred være med ham) slik det er referert i verset: ”Du Sendebud, forkynn det som er åpenbart deg fra Herren!” (5:67)

Når imamene lærer bort islam til mennesker så viser de lydighet til profetens (fred være med ham) befaling: ”Sannelig! La han som er tilstede viderebringe beskjeden til den som ikke er tilstede.”

Når imamene systematiserer den islamske loven gjør de det for å hindre mennesker i å falle i villedningens avgrunn og for å forenkle deres forståelse av religionen, så gjør de det nøyaktig i henhold til Koranens anbefaling:

Kall til Herrens veier med visdom og vakker formaning! Diskuter med dem på beste måte! Herren vet best hvem som vandrer bort fra Hans vei, og hvem som er på rett vei. (16:125)

La oss undersøke dette litt nærmere. La oss anta at en muslim går til en muslimsk lærd og spør ham om den islamske lovens bestemmelse rundt noe som angår tilbedelse eller en annen menneskelig aktivitet. Hva for en prosessuell tilnærming bør den lærde ha til en slik forespørsel? Kan man bruke følgende tilnærming som en standard mal i alle slike tilfeller? Når den som spør kommer til en lærd, en alim, og stiller et spørsmål, bør den lærde ta frem Koranen, studere den i detalj slik at han kan hente frem og presentere relevante vers og deretter vise disse til den som spør.

Deretter fortsetter den lærde med å analysere versene i henhold til lingvistiske, logiske og historiske prinsipper. Deretter med å studere hele hadith-litteraturen bestående av hundretusener av tradisjoner for så å velge ut de tradisjonene som er relevante. Deretter gransker han tradisjonenes autentisitet i lys av historisk og logisk kritikk, anvender prinsippene for å velge ut hvilke tradisjoner som skal velges fremfor andre. Så gis spørsmålet en presis juridisk formulering før all kunnskapen, hentet fra de primære kildene Koranen og hadithene, i henhold til anerkjente prinsipper og metoder, anvendes til å formulere den islamske lovgivningen på det aktuelle spørsmålet. Så forklares hele prosedyren for spørreren slik at han ser sikker på at svaret er ekstrahert ut fra Koranen og sunnah. Først da kan kanskje spørreren føle at han har unngått taqleed og at han har mottatt veiledning direkte i fra Koranen og sunnah. Saken er, derimot, at til tross for denne prosedyren har spørreren gjort taqleed! Han har mottatt svaret gjennom den lærde som et medium!

Selv om en nå kan tenke seg at det er fornuftig å bruke slik prosedyre for hver henvendelse en lærd får, så vil ikke en vilkårlig imam være kapabel til å jobbe etter en slik prosedyre. Eller har en tilfeldig imam slik omfattende kunnskap og dyp innsikt som er nødvendig for å arbeide etter nevnt tilnærmingsmetode? Hva om vi går et skritt lenger og antar at en tilfeldig muslim vil ha kunnskapen som er nødvendig for å kunne sammenlikne seg med den lærdes streben, slik at han kan gjøre krav på å ha mottatt kunnskapen direkte fra Koranen og sunnah, og har unngått taqleed fullstendig?

Kan man underkjenne Koranens erklæring om at: ”Er de like, de som vet og de som ikke vet?” (39:9) Fortell meg nå om det i det hele tatt er mulig for dere å etterlikne ovennevnte tolkningsprosedyre som en normal og hverdagslig rutine, på deres utallige hverdagslige spørsmål?

Og la meg også spørre om hva du vil gjøre hvis du støter på et problem relatert til den britiske loven som gjelder i deres egen stat? Når dere skal saksøke noen, vil dere ta kontakt med en jurist slik at han kan forklare for dere alle relevante seksjoner i lovteksten, dets opprinnelse, historiske bakgrunn, lovteksten forskjellige tolkninger slik juridiske myndigheter har gjort, forskjellige avgjørelser gitt av dommerne gjennom tidene, og mer til? Vel, du vil nok presentere saken din for din advokat, diskutere det litt med ham og anse en slik utbrodering for å være irrelevant og uinteressant. Det vil være advokatens oppgave å anvende loven med sin tolkning når han fører sin sak for retten. Vil da han kunne bli anklaget for å urettmessig påta seg rollen som en lovgivende instans? Eller kan lovtekstens forfattere anklages for å ha påtatt seg en slik autoritet på urettmessig vis?

Svaret er sannsynligvis et nei (det kan bare være et nei), så hvordan kan en anklage imamene for å ha ranet til seg autoriteten til Allah og hans profet (fred være med ham)? La meg fastslå, og la meg fastslå på empatisk vis, at vi imamene tok vekk autoriteten til noen folk så var det autoriteten til de som skapte uro og forvirring i de muslimenes rekker. De skapte uro utelukkende på grunn av personlige motiver og for å villede folket fra den rette vei. Imamene handlet utelukkende som talsmenn for Allah og hans profet, og den som i dag følger imamene gjør faktisk intet annet enn å følge veiledningen til Koranen og profetens sunnah. Arbeidet til imamene viser at religionen er gjort lett for oss. Takket være arbeidet i områder som tafsir, hadith og fiqh, er kunnskapen i dag i alle grener av den islamske lovgivningen lett tilgjengelig for oss, systematisert og forenklet, samt bevart og beskyttet:

 

  1. Koranens tekst er tilgjengelig og bevart ned til minste bokstav.
  2. Kommentarene og fortolkningene til Koranen er tilgjengelige i uttalige volum og verk.
  3. Profetens tradisjoner er tigjengelig i bøker om hadith og siyar.
  4. Litteraturen til asma al-rijal er tilgjengelig slik at vi kan analysere hadithene.
  5. Omfattende litteratur om prinsippene i hadith og prinsippene i loven er tilgjengelige slik at vi kan forstå metodikken som kreves for å dedusere lover og regler fra Koranen og profetens sunnah.
  6. Større verk som omhandler teologiske problemer er tilgjengelige for å veilede oss i spørsmål om tro (aqida).
  7. Uttømmende bøker i islamsk lov er tilgjengelige for å veilede oss i seremonielle og rettslige spørsmål.

Det er nå vår oppgave å praktisere islam, noe som jo er hensikten med religionen, enn å fortsette å kaste vekk tid på meningsløse og intetsigende kontroverser. Det kan ikke være noen tvil i at den hellige Koranen er som et stort kammer som inneholder all den kunnskap vi trenger. Samtidig er profetens tradisjoner en omfattende veiledning. Hvis du vil lete etter svar til noen av dine problemer fra Koranen eller profetens sunnah, kan du garantert finne svaret i disse. Men det å oppdage og ekstrahere ut et svar fra dette enorme skattkammeret krever ambisjoner, store anstrengelser, modighet og en gjennomgående ekspertise i alle nødvendige vitenskaper og disipliner. Dette er nøkkelen til kunnskapen i kammeret.

Den tryggeste veien til kunnskap er å søke dette i de manualer og bøker som ble produsert gjennom århundrer av ærlig forskning og arbeid gjort av de som ikke bare i ettertid, men også i samtiden, ble regnet som de beste og mest intellektuelle blant de muslimske lærde. Eller å søke kunnskapen gjennom en alim som kjenner disse verkene.

Så om du har et problem i å forstå betydningen og meningen med vers fra Koranen, søk etter svaret i en av de mange fortolkningene. Hvis du vil innhente informasjon om noe som relaterer seg til den hellige profets liv, kan du hente dette fra de autentiske bøkene om hadith. Hvis du søker svar hva angår trosspørsmål, vil du finne mye kunnskap i de klassiske verkene til Ashari og Maturidi lærde. Hvis du vil ha et svar om et seremonielt eller rettslig problem, så søk svaret innenfor lovbøkene og rammene til de fire lovskoler som alle er korrekte. Du vil finne svarene uten de største anstrengelsene. Du vil med sikkerhet oppdage og innse det vakre i denne kodifiseringen av islams hellige lov.

Jeg vil ikke anbefale deg å gjøre som rotten som etter å ha funnet (en gammel) et stykke grønnsak hevdet å være en fullverdig grønnsakshandler.

Husk at den hellige profeten (fred være med ham) profeterte  om de siste dagene i utvetydige termer at: ”Folk vil utnevne uvitende personer som deres religiøse ledere som vil gi fatwaer (juridiske erklæringer) uten kunnskap og vil villede seg selv og andre. Vær på vakt mot slike bedragere”.

Om disse personene som ikke engang har nok kunnskaper i arabisk språk, men likefremt forsøker å være muftier, ja selv ikler seg roller som en mujtahid, så er de slik profeten profeterte ”ulver forkledd som mennesker”, dobbeltmoralister og ranere av troen. De bedriver det Koranen omtaler som: ”den som hvisker (onde) inn i menneskenes hjerter, blant djinner og mennesker” (114: 5-6). De er kledd i hyklerskhetens kappe. De snakker om islam gjennom sine lepper, men villeder folk inn i all slags umoral, faktisk mot kufr (vantro)!

Det er muslimenes generelle uvitenhet som skaper plass for slike onde mennesker. Dog, heldigvis, er det alltid ekte lærde blant oss som advarer oss ved å avsløre disse bedragerne, slik profeten profeterte: ”En gruppe blant mine etterfølgere vil fortsette å representere sannheten.”

Som en fullbyrdelse av denne profetien har uttalige strålende stjerner lyst opp himmelen gjennom tidene og illuminert den riktige vei, al-Sirat al-Mustaqim, for oss. 

Beklageligvis har enkelte grupper av muslimene i dag mistet all grad virkelighetsoppfatning. De har ikke kunnskap om de best banale ting i de forskjellige islamske vitenskapene og disiplinene, men likevel, og med den største freidighet, kverulerer og debatterer de i diskusjoner om islamske anliggender med en tone av autoritet som får den verste form for galskap å virke normal.

Og ikke bare later de å være autoriteter, men de krangler gjerne med sine muslimske brødre og søstere på grunnlag av deres uberettigede og uautoriserte synspunkter og tanker. De kan utvide deres krangler til en slik grad at fellesskapet virkelig blir skadelidende og blir latterliggjort av islams motstandere. Det som også er patetisk er at denne kveruleringen og debatteringen av disse selverklærte mujtahidene dreier som om marginale temaer som ikke har noe nevneverdig relevans til islams fremgang eller stabiliseringen av det muslimske fellesskapet.

Her kan jeg gjøre dere oppmerksom på en historisk hendelse som setter det hele i litt perspektiv.

Før den islamske erobringen av Konstantinopel, var byen hovedsete for den bysantinske kirke og hovedsete for kristne kontroverser. De kranglet seg imellom om ubetydelige problemer relatert til seremonielle problemstillinger og hadde blitt yndet moro for presteskapet. De var opptatt med akkurat dette når hæren til Mohammad, Erobreren, krysset Bospurus-stredet. De mest eminente var denne natten samlet i den nydelige kirken til St. Sophia, og en opphetet diskusjon pågikk. Temaet var om brødet som ble servert i kirken skulle være syrnet eller ikke-syrnet. Raseriet nådde etter hvert store høyder og debattantene rev av hverandre prestekappene, og var besatt med å ta motstanderen, både verbalt og fysisk. I mellom tiden brøt hæren til Mohammad, Erobreren, seg gjennom bymurene. Dette var bysantinske keiserrikets endelikt. Kirken, hvor disse biskopene kranglet om smålige ting, ble et sted for islamsk tilbedelse. Ikke bare forsvant disse kranglene, men kristendommen selv led et nederlag.

Jeg må innrømme, selv om jeg gjør det med et vemodig hjerte, at jeg finner muslimene i samme tilstand i dag. Muslimene har tapt storheten de engang hadde. De lever som på en tikkende bombe. De antagonistiske kreftene er alle ivrig opptatt med å plukke fra hverandre deres spirituelle og moralske arv. Selve fundamentene i islam svekkes. Den muslimske befolkningen angripes ikke bare innenifra, men også utenifra. Som ved den økende fokus på materialisme og materalist-modernismen.

Slik katastrofe kan bare avverges om muslimene står samlet i en rekke, og konsentrerer seg om fundamentene i islamsk spiritualitet og moral. De bør også invitere ikke-muslimske religiøse til samarbeid slik at trusselen som mangelen på religion representerer, kan hanskes med på adekvat vis.

Og til tross for dette alvorlige problemet, vil enkelte like fullt bruke tid og ressurser på å bringe marginale temaer til debattbordet og forårsake splittelse blant muslimer. De innser virkelig ikke hvor stor negativ effekt deres virke har for islam. Alle oppriktige muslimer bør være oppmerksom på dette og ikke falle for fristelsen med å kaste vekk dyrebar tid på meningsløse aktiviteter.

Konklusivt, vil jeg be om at den allmektige Allah velsigner muslimene med en korrekt forståelse av religionen slik at de kan skille det riktige fra det gale, samtidig som de er beskyttet mot skadelig påvirkning.

[Oversatt av Omar T. fra opprinnelig engelsk tekst: ” The Codification of Islamic Law", utgitt av Haji Muhammad Ibrahim, Trinidad, 1950]

 

Les også Ijtihad - enhver muslims plikt?

 

София plus.google.com/102831918332158008841 EMSIEN-3